Samojedhund

Samojedhunden har sin opprinnelse hos samojedfolket (nå nenets) i Sibir, hvor den levde tett sammen med mennesker og ble brukt til reingjeting, trekk og som varmekilde. Denne nære kontakten har formet rasens vennlige og sosiale vesen. På slutten av 1800-tallet kom rasen til Europa, og har siden vært populær både som familiehund og brukshund.

Samojedens temperament er preget av en kombinasjon av arbeidsevne og sosial natur. Det berømte "samojedsmilet" forhindrer sikkling i ekstrem kulde ved å holde leppene tilbake fra tennene. De er intenst sosiale og trives dårlig alene. Samojeder kan være vokale og "snakker" med et bredt spekter av lyder. Deres vennlighet gjør dem til elendige vakthunder, men utmerkede familiehunder og terapihunder. De har bevart en leken natur gjennom hele livet, men kan finne på rampestreker hvis de kjeder seg.

Å eie en samojedhund krever dedikasjon til pelsstell som få andre raser matcher. Den doble pelsen består av tett underull og lengre dekkpels som krever daglig børsting for å forhindre floker. Under fellingsperiodene produserer de så mye underull at mange eiere spinner den til garn. De tåler varme dårlig og trenger kjølige steder om sommeren. Pelsen er selvrensende når den tørker, og skitt faller ofte av av seg selv. Samojeder trenger betydelig daglig mosjon og mental stimulering. For aktive familier som kan møte deres behov for mosjon, sosialisering og pelsstell, gir samojedhund en unik glede.