Irsk ulvehund

Irsk ulvehund har røtter som strekker seg over fem tusen år tilbake i tid, med gravfunn i Wales som vitner om rasens eldgamle opprinnelse. Første sikre skriftlige kilde er fra en romersk konsul i 391 e.Kr., men hundene var allerede etablert i Irland på den tiden. Disse mektige hundene ble høyt verdsatt av keltiske krigere og brukt både til jakt på storvilt som ulv og hjort, samt som krigshunder. De var så berømte at irske konger sendte dem som gaver til europeiske og skandinaviske kongehus. På 1400-tallet var hvert fylke i Irland pålagt å holde 24 ulvehunder for å beskytte husdyr mot ulveangrep.

Etter at ulven forsvant fra Irland på slutten av 1600-tallet, gikk rasen nærmest i glemmeboken og var utryddingstruet. Den irske nasjonalfølelse på 1800-tallet vekket ny interesse for rasen som symbol på irsk kultur. Kaptein G.A. Graham samlet de få gjenlevende hundene av ulvehundtype og krysset inn skotsk hjortehund, borzoi og grand danois for å rekonstruere rasen. Resultatet ble godkjent som legitim gjenoppbygging, og den irske kennelklubben hadde sin første klasse for irsk ulvehund i 1879.

Dagens irsk ulvehund er en studie i kontraster - imponerende i størrelse, men forbausende mild og rolig i temperament. De tilbringer det meste av tiden liggende eller tuslende fredelig omkring, nærmest dovne til hverdags. Til tross for sin størrelse er de ikke klossete innendørs og navigerer elegant rundt møbler og gjenstander. De knytter seg sterkt til sin familie og er utpregede familiehunder som naturlig inkluderer andre dyr som en del av flokken. Mange eiere opplever at to ulvehunder gir dobbelt glede og mindre jobb enn én hund, da de trives godt sammen og holder hverandre med selskap.