Beagle

Beaglens historie strekker seg tilbake til antikkens Hellas, men den moderne rasen ble utviklet i England på 1830-tallet. Reverend Phillip Honeywood etablerte det som regnes som grunnlaget for moderne Beagler, ved å avle for utholdenhet, luktesans og pakkementalitet for harejakt. Navnet "Beagle" antas å komme fra det franske ordet "begeule" som refererer til deres karakteristiske hylende lyd, eller fra det keltiske ordet "beag" som betyr liten. Beaglen ble raskt populær både blant adelskapet for organisert jakt og blant vanlige folk som verdsatte deres vennlige natur og håndterbare størrelse.

Beaglens personlighet er preget av en uimotståelig blanding av vennlighet og nysgjerrighet. De har en av de mest utviklede luktesansene i hunderiket, med over 220 millioner duftreseptorer sammenlignet med menneskets 5 millioner. Denne ekstraordinære evnen driver deres oppførsel - når en Beagle får ferten av noe interessant, blir alt annet sekundært. De er flokkhunder i sjelen og trives med selskap, enten det er mennesker, andre hunder eller til og med katter. Deres vennlige, ikke-aggressive natur gjør dem til dårlige vakthunder men fantastiske familiehunder. De er spesielt gode med barn, som de behandler som del av sin "flokk" med tålmodighet og lekenhet.

Å eie en Beagle krever forståelse for deres drivende hund-natur. Deres tendens til å følge nesen kan gjøre dem til kunstnere på rømming - de kan grave under, hoppe over eller presse seg gjennom de minste åpninger hvis de får ferten av noe spennende. Sikker innhegning og bånd er absolutt nødvendig. Deres vokalrepertoar er omfattende - fra dyp los til høyfrekvent hyling - noe som kan være problematisk i tettbebygde strøk. Beagler er også notorisk matglade og vil spise alt de kommer over, noe som gjør vektkontroll til en konstant utfordring. Med riktig trening (som må starte tidlig og være konsekvent), nok mosjon og mental stimulering gjennom sporarbeid eller duftleker, er Beaglen en herlig familievenn som bringer latter, kjærlighet og litt kaos inn i hjemmet.